Denne helga var det nok en gang duket for årets store begivenhet. NM i janitsjar. Korpset jeg spiller i har øvd masse siden januar, og følte oss ganske klare til å spille vakker musikk i den store salen i Olavskvartalet i Trondheim. Nå skal jeg ikke akkurat skryte på meg at det gikk så forferdelig bra, men det er jo ikke så farlig. Vi kommer jo ikke til NM for å spille! Festen etterpå, DEN er viktig den!

 

Som sagt, lørdag kveld. Alle har spilt ferdig, alle er forholdsvis fornøyde. Vi har allerede drukket noen øl og litt sprit og snakka med en del morsomme mennesker mens vi drikker litt mer øl, spist litt pizza mens vi drikker litt mer sprit og så videre, så etter et par timer, når klokka er omtrent åtte, er vi egentlig i fin form. Da begynner vi å drikke for alvor! E no trønder, å æ ska no itj ha de på mæ at æ spøtte i glasset, nei!

 

Anyways, for å gjøre en lang historie kort, etter en stund gikk vi til Olavskvartalet, hvor vi fortsatte å drikke i jevnt og godt tempo. Jeg treffer mange flere gode venner, skåler litt med dem, og legger etter hvert merke til at en del av de jentene jeg har sett et par ganger før er heller lekre. Så hva gjør man da, for å imponere disse vakre damene?

Drikker mer? Nei, funker antagelig ikke.

Snakker til dem? Funker antagelig heller ikke, av en eller annen grunn har jeg på dette tidspunktet ikke den aller beste kontrollen over tunga mi.

Så hva? Jo, man danser, selvsagt.

På gulvet foran scenen, der et liveband spiller? Nei, der er det fullt og trangt.

PÅ scenen? Nei, der er det også fullt og trangt.

På et bord? JAAA!

Som sagt, så gjort, med største letthet (tror jeg, ærlig talt husker jeg ikke helt) klyver jeg opp på et dertil egnet bord og vrikker min kropp i takt til tonene. Jeg tror i alle fall det var i takt. Jeg får en del oppmerksomhet, og alt er såre vel. Jentene ser på meg der oppe, og jeg har det strålende.

 

Plutselig oppdager jeg at jeg blir beglodd av en person som jeg ikke akkurat ville hatt med hjem. En vakt. "Døh, ta å gå ne dæffra!"

Jaja, jeg får vel bare gjøre som han sier. Men hjelp til å gå ned? Nei, trenger man det da? Det er da ikke så langt ned, man kan da hoppe, lande fjellstøtt, og så fortsette dansingen til meget beundrende blikk fra jentene! Som sagt, så prøvd.

 

Jeg tar sats fra bordet. På gulvet foran meg er det en gigantisk øldam. Det neste jeg husker, er at jeg står på beina i denne øldammen, mens de beundrende blikkene ser på meg. Eller var det faktisk bekymrede blikk? Jeg hører noen spørre meg om det gikk bra, hvorpå jeg selvsagt utbryter "Va no itj nåhkka vansch.. peråbblem de schjø!"

 

Mye seinere på natta, etter enda mer øl og sprit, gikk jeg hjem. Alene. Og mens jeg gikk der og forbannet fortauene, som var alt for brede (ærlig talt, hadde de vært smale, hadde jeg jo kommet meg hjem mye fortere!), lurte jeg på hvorfor dressen min lukta så kraftig øl, og hvorfor jeg hadde så vondt i den ene armen og ryggen.

 

Neste morgen, som naturlig nok ble problemfri for øvrig (Jeg er heldig nok til aldri å bli fyllesyk), la jeg merke til noen enorme blåmerker på ryggen min. Jeg har klart å legge to og to sammen. Jeg tror faktisk ikke jeg klarte å lande så fjellstøtt…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende