Louisa gikk nedover gaten, i et ganske normalt tempo. Det vil si, hun sprang ikke, selv om det også ville vært veldig normalt for henne, men hun gikk ikke og subbet med skoene heller. Hun beveget seg akkurat passe fort.
Hun hadde et viktig ærend, og måtte skynde seg. Derfor kan man ikke speile seg i søledammene på veien. Man kan heller ikke løpe fort som en vind, så det halvlange, brune håret står rett ut bak seg som et flagg i storm, selv om det er en utrolig befriende følelse.
Nei, nå var det viktig at hun kom fram akkurat på riktig tidspunkt. Hun kikket på venstrearmen sin. Hun hadde tegnet inn en klokke på den tidligere på dagen. Den var fremdeles kvart på tre. Hun kunne kanskje ta det litt med ro? Eller kanskje skynde seg? Nei, best å holde samme tempo.
Om en stund ville hun være framme, og der kom Kåre til å stå. Hun var sikker, overbevist. Kåre med krøllene, den vakre, herlige mannen. Eller strengt tatt var han vel gutt. Men han hadde krøller, lyse, luftige lokker. Genialt å se på.
Louisa rødmet plutselig. Tenk om han så henne? Sa noe til henne? Nei, det ville være for flaut… Men litt herlig likevel! Hva burde hun si hvis han sa noe til henne? Hun hadde lært at når man blir spurt om noe, så bør man absolutt svare. Men det var ikke alltid like lett å vite hva man skulle si, og så ble man bare stående og stotre. Men det var like lite lurt å si det man hadde øvd inn også, det visste Louisa. Hun hadde da tross alt lært en del av Gamle Herr Økseskaft.
Trafikkmannen lyste rødt til henne. Hun stanset, studerte kroppen hans. Glad jeg ikke er deg, tenkte Louisa, du rødmer jo hele dagen! Lurer på hva du blir så flau av? Er det alle oss mennesker du tenker på? Hmmm… Kanskje jeg har en flekk på nesa! Det hadde Louisa hatt før, på skolen. Hun hadde ikke oppdaget det før gymtimen, som var i siste time. Og fargen på flekken hadde vært den samme som tusjen hun hadde brukt kvelden før! DET var flaut, det.
Louisa fant en søledam, speilet seg nøye. Hun kunne ikke se noen flekk. Hun snudde seg opp for å spørre hva som var så flaut med henne, men den røde mannen var plutselig blitt grønn. Han var visst skikkelig syk, han prøvde i alle fall å gå ut av lyset. Louisa skyndte seg, hun hadde ikke lyst til å være i nærheten av noen syk mann, uansett hvor små de måtte være.
Noen hadde tegnet et paradis på fortauet foran henne. Hun kunne ikke dy seg, hun bare måtte! Ja, for når noe er tegnet, må det jo være tegnet for en grunn, eller hva? Stolt hoppet hun seg gjennom paradiset, hinkende på en fot. Hun hinket til og med på venstre fot, for det var vanskeligst. Og hun snublet nesten ikke i det hele tatt! Hun klarte nesten å telle riktig også, selv om hun bare telte inni seg, selv om hun lurte på om det kanskje skulle vært et tall mellom fem og ni.
Louisa følte seg lykkelig. Hun gikk rundt i byen helt på egen hånd, men hun hadde jo fått lov! Hun fikk alltid lov, men hun spurte hver gang likevel. "Mamma, kan jeg få gå inn til byen for å kysse Kåre?" Svaret var alltid det samme, og rett etterpå stormet Louisa til byen! Hun hadde verdens desidert besteste mamma!
Pappa var ikke like enkel å ha med å gjøre. Han sa som regel NEI! og så gikk han ut på kjøkkenet for å finne en ny øl. Av og til fikk hun lov til å gå til butikken med ham, men aldri alene. Noe med noen lover og greier, dessuten var jo øl utrolig tungt.
Nå var Louisa nesten fremme! Og der sto Kåre, akkurat som han alltid gjorde. Hun ble helt skjelven i knærne, måtte stå og gjemme seg litt bak et trafikkskilt og studere ham litt nærmere. Han var så barsk! Flink som få til å være akkurat der. Åååh, hun likte Kåre.
Mamma hadde forresten en veldig merkelig måte å si ja til ting på. Hun sa faktisk aldri ja, hun brukte en gåte i stedet. Men Louisa var jo smart, supersmart som en datamaskin, så hun forsto alltid. Eller nesten alltid da, men hun hadde lært at "tror ikke det, lille venn" egentlig betydde "Aldri i verden! Gå og legg deg med en gang!", så det ble nesten aldri noen krangling nå. Det var egentlig ikke noe stort problem uansett, fordi mamma var litt sånn derre glemsk.
Men nå var det Kåre som var viktig. Viktigst! Kåre sto og så på henne, sånn som han nesten alltid gjorde. Louisa kjente at hun rødmet igjen, dette kunne da umulig være sunt! Hun bestemte seg for å gå litt nærmere. Hun lot som om hun ikke var interessert, kikket litt på bilene som suste forbi, prøvde å se for seg hvordan sommerfugler så ut. Men det nyttet ikke, hun bare måtte se på Kåre, mange ganger!
Men nå gikk det greit, for Kåre så ikke på henne. Han så bestemt på skiltet hun hadde stått bak tidligere. Da lo Louisa, tenke seg til så lett det var å lure Kåre! Hun ble aldri helt klok på ham, men hun likte jo litt tause, trauste menn. Eller gutter. Ellerhva de nå var.
Louisa skyndte seg så langsomt hun kunne bort til Kåre, tok tak i hånden hans. Han frøs visst i dag også, men hun kom forberedt. Hun hadde med seg votter! Hun hjalp ham på med vottene, en etter en. Den venstre votten var vanskelig, den tok alltid lenger tid enn den høyre. Det var som om Kåre ikke egentlig ville ha vott på den hånda, men votter er jo par, så han måtte jo ha begge! Grønne votter.
Moren hadde sagt en gåte til henne i dag også. Hun hadde spurt om hun måtte være hjemme og gjøre lekser, og moren hadde spurt "Er paven katolikk?" Dette kunne ikke Louisa svare på med en gang, men til slutt fant hun da ut svaret. Derfor hadde hun kunnet gå ned hit til Kåre.
Krøllene til Kåre beveget seg aldri, uansett hvor mye det blåste. Louisa lurte av og til på om han brukte lim for å holde det på plass. Men uansett var han en skjønn skapning. Hun så seg aldri mett på ham.
Paven kunne da vel ikke være katolikk, vel! Det var det jo bare beibier som var, de som hostet og harket og bråkte sånn at ingen fikk sove i det hele tatt! Paven var alt for gammel til å få katolikk. Dessuten visste jo Louisa at paven var sjefen for alle kristne, så paven var Kristen. Sånn er det!
Det begynte så vidt å regne, og Louisa gikk hjem igjen. Hun hoppet og spratt så glad hun var hele veien, og telte minst fjorten blå biler på veien. Mamma var litt sint da hun kom hjem, men Louisa skjønte ikke hvorfor. Hun hadde jo fått lov til å dra!
Litt senere gikk en politimann forbi torget. Han lurte veldig på hvem det var som herjet rundt i byen, men denne rampestreken er vel ikke så alt for galt. Grønne votter denne gang. Hvem er det vel som gidder å kle votter på denne statuen hver eneste dag?
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
